Forfatter: admin

Da Svein Otto Hauffen reddet maleriet av bestefar fra flammene var en lang epoke med makt og innflytelse på det gamle høvdingsetet Egge over.

Skrevet av Lars Lilleby Macedo

Det var søndag 8. mars i 1970 at Svein Otto Hauffen på Egge opplevde marerittet. Gården hans fikk et brutalt møte med den «røde hane» da en glo fra en vedkamin satte fyr på et skinn som lå på gulvet. På få minutter var andreetasjen på det 160 år gamle våningshuset i full fyr. Ilden spredte seg så raskt at kjøkkenhjelpen bare akkurat rakk å varsle Svend Otto og kona Helga slik at de kom seg ut. Helga måtte hoppe ut av et vindu, mens Svend Otto kom seg ned trappa. Telefonen var i kjøkkenet, som allerede sto i brann, så leieboeren i forpakterboligen måtte kjøre ned til sentrum for å varsle brannvesenet som umiddelbart rykket ut. Da brannvesenet kom fram til Eggetunet var det allerede for sent å berge våningshuset. Nå gjaldt det å berge mest mulig av den andre bygningsmassen på tunet.

– Det var som å se historien gå opp i røyk

Svend Otto Hauffen (89) husket det dramatiske døgnet veldig godt;

– Det var som å se historien gå opp i røyk. Gården, bøkene, maleriene og alle minnene. Alt var borte i løpet av få minutter.

Egge gårds historie er en viktig del av Norges historie. Her bodde viktige høvdinger som har fått sin plass i kongesagaene. Trond Haka, Olve på Egge, Tore Hund og Kalv Arnesson. Alle har de sin tilknytning til Egge og det gamle høvdingsetet innerst i Beitstadfjorden – tett knyttet både til skog- og jernproduksjon og tilgang til det åpne hav. I tillegg var Egge og Steinkjer et viktig knutepunkt mot Jämtland og Østersjøen. Gården har vært både klostergods, underlagt kongen og offisersgård – men da familiene Herseleb, Fornes og Rosenvinge etter tur tok over gården på 1600- og 1700-tallet ble etter hvert overgang til en ny tid med økende velstand – mye takket være rittmester Isach Rosenvinge tanker om nytt jordbruk tidlig på 1800-tallet

Stor gevir- og malerisamling gikk tapt

Gården Egge ble drevet av familien Rosenvinge i tre generasjoner før gården skiftet eier flere ganger på slutten av 1800-tallet. En av disse var Anders Grinaker fra Drammen – en real storkar som gikk konkurs og som er den egentlige grunnen til at Steinkjer kommune fikk kjøpe byens grunn.
Egge gård fikk et nytt oppsving da industrimagnat Otto Schulz fra Dresden i Tyskland fattet interesse for både Trøndelag og en vakker dame fra Steinkjer. Schulz kjøpte Egge gård i 189, men noen stor gårdbruker ble han kanskje aldri, men gjorde seg bemerket som storviltjeger og forfatter i tillegg til at han forvaltet familiens formue fram til sin død i 1936. Schulz etterlot seg blant mye annet en større samling med gevir og en svært verdifull kunstsamling.

Da Otto Schulz døde overtok datteren Jeanette ansvaret for gården og giftet seg med dr. Christian Hauffen, som etter hvert overlot gården til sin sønn Svein Otto Hauffen. Da flammene tok tak i Egge gård i 1970 var brannen godt synlig fra store deler av Steinkjer og folk strømmet til for å hjelpe å berge ut mest mulig fra det brennende huset. Over 100 malerier ble reddet ut, men også mange verdifulle malerier gikk tapt. Gevirsamlingen ble derimot nærmest berget ut i sin helhet under den første brannen – takket være felles innsats. Blant maleriene som gikk tapt var det blant annet flere maleri av Erik Werenskiold, Fritz Taulow, Henrik Sørensen og Ernst Aschenback. I tillegg til at familien Hauffen nærmest mistet alt av personlige eiendeler gikk også store deler av familiens smykke- og sølvsamling tapt. Biblioteket med flere verdifulle og uerstattelige bøker ble flammenes rov. Det samme ble også Otto Schulz sin storslåtte våpensamling.

Tunet var fullt av folk som ville hjelpe

Svend Otto Hauffen forteller at innboet var kraftig underforsikret, og han ha aldri tatt sjansen på å tenke hvilke ufattelige materielle verdier som egentlig gikk tapt i brannen.

– Hus, møbler og vanlig innbo kan erstattes, men her var det mye som aldri kan erstattes, sa Hauffen i 2017.

Noe av det Hauffen likevel husket som godt var at folket i Egge og Steinkjer sto samlet og hjalp til da det trengtes som mest.

– Tunet var fullt av folk. Alle hjalp til på sitt vis med det de kunne. Store som små, minnes Hauffen.

Egge gård – eller retter sagt restene av storgården – var i familiens eie fram til Etter den tid er gårdens grunn underlagt Steinkjer kommune. Den siste private eier av Egge gård grunn ble dermed Svein Otto Hauffen.

Svend Otto Hauffen døde i Praha 28. august 2017, 90 år gammel.

PS! Bildene i denne artikkelen er både fra den første brannen i 1970, som tok hovedbygning, og fra den andre brannen i 1978 som la bårstua i grus. Steinkjer kommune tok over skjøtet på Egge gård i 1984 og i 1987 ble den falleferdige låven brukt i en brannøvelse for Steinkjer brannvesen. Bildene er fotografert av flere fotografer, både private og pressefotografer og noen av disse sto på trykk i blant andre Trønder-Avisa. Bildene må ikke kopieres uten avtale med Egge historielag.

Hvis noen kjenner igjen noen av personene på bildene vil vi gjerne ha navnene. Send gjerne Egge historielage en e-post til lars@eggehistorielag.com

Her er bildene:

Ingen bil er så verdenskjent i Steinkjer som Olaf Berg, alias Martin Kvennavika, sin gammelford. «Den røde pimpernell» forsvant fra Steinkjers gater en vårdag i 1967, men hva skjedde egentlig med farger Bergs legendarisk Ford – som etter eierens utsagn gikk på «kaillvatn og renommé».

Av Lars Lilleby Macedo. (Denne historien ble først trykket i Egge historielags Årbok 2013)

Jakten på Olaf Berg sin gamle Ford startet egentlig i Trønder-Avisas avisarkiv. Olaf Berg skrev både innlegg, annonser, dedikasjoner og hymner som var underskrevet av den «Den røde Pimpernell», eller «Gammelrauen», som han også kunne kalle bilen.

«Pimpernellen var den eneste bilen Fredrikke Marie Qvam stolte på da hun skulle rekke toget til Trondheim», slo Berg fast i en avisartikkel fra 1937.

I tillegg til å være forretningsmann var Olaf Berg historiker, forfatter, journalist og bypatriot. Olaf Berg, med kunstnernavnet Martin Kvænnavika, var en av norsk dialekt litteraturs fremste skrønemakere i fortellingene om Survikjektas bravader. Få kunne vel dermed beskjele en bil slik Olaf Berg gjorde med «Den røde pimpernell», og enda huskes bilen som byens rullende arv etter den fargerike multikunstneren.

I 1960 skrev Trønder-Avisa at det var «et bombesikkert vårtegn når Schult-Jessen drønner sin røde pimpernell ut av auksjonslokalet. I dette lokalet står Kvænnavikas arvestykke – Survikjektas pedant på landjorda – nærmest som på bås hele vinteren. Men når «vårsol i bakkene» osv.– ja da klarer ikke Jessen å holde Pimpernellen skjult lenger». Sju år senere var eventyret tilsynelatende slutt. Auksjonarius Ragnar Schult Jessen hadde etter nøye vurderinger funnet ut at han måtte kvitte seg med sin kjære 1925 modell T-Ford. Jessen solgte bilen til en skipsreder i Haugesund og la ved en «bruksanvisning» som vitner om en bil med sjel.

«Steinkjer, 10. mars 1967. Til Herr Johs . Vestre, mekanisk industri, Haugesund. Kjære gutter. Ja, nå er «Den røde Pimpernell», jeg må tross alt si med tongt hjerte, efter at den har fulgt os i tykt og tynt i alle disse år, uten å ha skuffet en eneste gang, eksepderet til Haugesund. Og jeg ønsker heller ikke at den må skuffe dere, Var oppe i Isola Bella (Jessens hytte ved Snåsavatnet, red. anm.) i går, det er praktisk talt en hel Fordmotor så å si komplett som kommer eftersendt når våren vinner ågjøre sitt inntog. Som før nevnt har D.R. P. stått på lovebroen på Fossem gård i flere år, og der har vert tørt og fint. I år viser det sig at de har flyttet den til et andet sted, hvor den sannsynligvis har fått fokt fra fjøset, som har bevirket at puten i baksiden er blitt ødelagt. Hadde jeg hatt mere tid, skulle jeg fått lavet en ny, men De skal sannsynligvistrekke den helt opp og da får de lavet puten med det samme. Lav den med fast bunn og skomgummi. Har de nogen som kan behande en T-Ford? Kanskje nogen tips kan komme vel med? Ved starting: Trækk ut sjokken og veiv en seks-sju ganger. Ind med sjokken, sætt på tenningen og bruk selvstart hvis bateriet er i orden. Hvis ikke, bruk sveiva. Påse at pluggene og fordelingsskivene er rene. Når De titter under bilen ser De to småkraner, det er oljekontrollen. Det skal renne av den øverste, De kan kjøre så lenge det renner av den nederste, men gjør det ikke det så fyll på olje straks! Påse at det er olje i kardangen, likeså vand i radiatoren. Da vi tok den ut nå, så startet den med en gang. Jaja, dette var nogle tips. En ting til: Hør efter om alle transformatorne spiller. De skal få eftersendt seks reserve. Mvh. Ragnar-Oluf Schult-Jessen».

– Jeg tenkte at det hadde vært utrolig flott å få kjøpt tilbake pimpernellen. Bilen må jo nesten kunne regnes som en byoriginal, og det er ikke få skrøner som er spunnet rundt den mytiske gammelforden. Bilens eiere var fargerike personer, og derfor er bilen blitt så minnerik for Steinkjer som by. I tillegg har jeg jo nærmest vokst opp i den bilen, sa Jessen om nyheten.

Men aller først måtte vi altså finne ut om bilen faktisk eksisterte. Og joda, ryktet som fortalte at en 1925-modell T-Ford var blitt omsatt for penger i Haugesund, viste seg å holde stikk – og vi klarte å spore opp selger. – T-Forden? Jo, den ble solgt etter noen få dager. Det var en kar som kjøpte den i 85-årsgave til sin far, men hvorfor ringer du nå? Bilen sto jo annonsert for tre år siden?

 Jeg forklarer – og møter velvillighet av den tidligere selgeren som nå befinner seg i Spania. Litt senere ringer han tilbake og har nyttig informasjon

– Heggland het han som kjøpte bilen. Jeg tror han sa at hans far bor i Vikebukt utenfor Haugesund. T-Forden du leter etter skal visstnok stå under en presenning i farens hage, sa selgeren.

Og hvordan finne en Heggland med T-Ford i Vikebukt? Jo, man ringer selvfølgelig nærbutikken! – Forden til Knut, mener du? Den står rett bak butikken her den, opplyser en hjelpsom butikkmedarbeider. Og dermed var vi et langt steg nærmere både Knut Heggland i Vikebygd og Jessens gamle T-Ford.

– Rød pimpernell? Dette må du forklare nærmere. Men jo, jeg har en 1925 modell T-Ford stående i hagen, men den er sort – og jeg har aldri hørt den nevnt som en pimpernell, sa en lattermild Knut Heggland på spørsmål om bilen.

– Jeg har hørt at bilen som jeg nå eier, tidligere har tilhørt en skipsreder fra Haugesund. Han byttet den bort mot noe privat arbeid en gang på 90-tallet. En senere eier renoverte bilen til dens opprinnelige stand. Alle delene var der, og den originale fargen var svart, forteller Hegglund som legger til at bilen går som ei klokke, men kan være litt vrang når motoren er kald. Det er noe spesielt med pluggene og oljetilføringen.

Under høytlesing fra brevet fra Jessen datert 1967, og Heggeland ler bekreftende. – Hehe … Akkurat. Det må være samme lunefulle bil vi snakker om. Det er vel omtrent akkurat den samme fremgangsmåten jeg har funnet sier Heggland, som i en alder av snart 90 år finner mye glede av bilen. At bilen i tillegg er en skikkelig trønderskrøne, gjør ikke kjøre-tøyet noe dårligere.

En rask sjekk med Vegvesenet bekrefter at T-Forden med registreringsnummer L-910 tidligere har vært registrert som V-1703, som dermed sammenfaller med Jessens pimpernell.

 Her kunne egentlig søket etter «Den Røde Pimpernell» vært avsluttet, men det var fortsatt noe som skurret. Mens jeg søkte i det gamle avisarkivet fant jeg en dedikasjon fra «Den Røde Pimpernell» til Ragnhild Feyling fra 1917. Dette var så avgjort et lyrisk verk som var ført i pennen av Olaf Berg, og det ga en ny utfordring: T-Forden fra 1925 var unektelig bilen som hadde tilhørt auksjonarius Ragnar Jessen, men kunne det tenkes at Olaf Berg hadde en eldre pimpernell?

– Jeg husker godt at det var mye snakk om bestefars pimpernell. Jeg har til og med sett et bilde der han står og kikker ned på restene av bilen etter at den var blitt flammenes rov da tyskerne bombet Steinkjer. Jeg mener å huske at bestefar sin røde Ford var en 1912-modell, forteller barnebarnet.

Dette stemmer bedre med at Olaf Berg allerede i 1917 brukte navnet «Den Røde Pimpernell». Opplysningen om at bilen gikk tapt under bombingen av Steinkjer, gjør at jeg skjønner at det må være snakk om to forskjellige pimperneller.

 – Ja, det stemmer nok. Jeg vet at Jessen annekterte navnet til bestefars bil en gang på 50-tallet. Jeg tror ikke det var Jessens hensikt å lure noen til å tro at det dreide seg om samme bil. Det er vel heller slik at avisartikkelen fra 1960, hvor Trønder-Avisa omtaler bilen som «Kvænnavikas arvestykke», i større grad har bidratt til kollektiv hukommelsestap, ler Olaf Berg som er barnebarnet til Olaf Berg alias «Martin Kvænnavika». Men jeg må nok samtidig fortelle at det har vært en tredje pimpernell på hjul i Steinkjers gater.

 – Etter krigen var vi en gjeng som fant en 1922 modell T-Ford i en låve i Røysing i Ogndal. Vi kjøpte bilen og rigget den opp til Oslo-tur. Blant annet skrev vi «Pimpernellen» i front av bilen. Turen ble et kapittel for seg. Vi kom fram til Oslo, men fikk utrolig mye oppmerksomhet på veien nedover. Blant annet hadde hovedstadsavisene flere artikler om disse «gærningene» fra Trøndelag som hadde kjørt over 60 mil i en T-Ford. Bilen gjorde seg slett ikke bort, og i løpet av noen uker kom vi oss velberget tilbake til Steinkjer igjen. Husker jeg ikke feil, ble denne pimpernellen etter hvert solgt til Malm, forteller Berg.

Det viser seg dermed at «Den røde pimpernell » faktisk tre ganger har gjenoppstått som fugl føniks i Steinkjers gater, og med vissheten om at den siste gjenværende pimpernell nyter sin rull-ende pensjonisttilværelse i Haugesund er det slett ingen umulighet at i alle fall Pimpernell nummer to en gang kan returnere til Steinkjer.

Fra Egge historielags Årbok 1994. (Skrevet av Charles Karlsen)

Selv om vi tidligere bare har gitt små glimt fra 1930-åras unektelig vanskelige tider har vi sett ordet NØD nevnt flere ganger – og det bør ikke undres over at frustrasjonen måtte være tilstede.

Som vanlig var presten medlem av fattigstyrene, slik også i Egge i 1933. Det hadde vært gudstjeneste i Egge kirke i mellomjula og det hadde vært ganske mye folk tiltede. Fra prekestolen hadde så prosten tatt for seg som ”gikk på forsorgen”. Han hadde reist ganske negativ kritikk og blant annet sagt at disse karene burde gå på gårdsarbeid for maten i stedet for å belaste fattigkassen. Dette ble spredd videre – og vreden – særlig blant de mange arbeidsledige, ble sterk.

Nyttårsaften troppen så en del av disse, særlig fra Eggebogen og Steinvika, opp i kirka, og de hadde med seg noen spann med ”rosinerpoff”. De hadde nok prøvesmakt drikken før de kom fram til kirken og slik kommet i ekstra aktivt humør. De gikk opp og plasserte seg på galleriet, og da prosten entret prekestolen begynte karene  å synge Måkeskjærsvalsen og andre sanger, pratet høyt, spilte kort, skjenket belgtrøeren ig selg selv. Prekenen ble selvsagt ødelagt, og prosten kom i harnisk og brukte kraftge ord mot bråkmakerne. Men de hadde bestemt seg for å demonstrere.

Egge historielag har hendelsen fortalt inn på bånd av Arvid Egge som selv var med – og har tillatt oss å bruke hans ord. Vi skal likevel ikke gå videre i detaljer, men en hendelse tar vi med. Da ett av poffspannene var tomt helte en av karene utover kanten på galleriet. Rett under satt en noe eldre kvinne fra Steinvika (vi sløyfer navnet her). På hodet hadde hun en hatt med vid brem, sort og glatt og noe hard. Rosinene smalt ganske markert mot hatten, og i forbuselse og irritasjon kikket hun opp mot galleriet og utbrøt: ”Ka i hælvette e de dokk heill på me”.

Vi kjenner ikke til lignende episoder i noen kirke noen gang, så det måtte bli samtaleemne. Men avisene i Steinkjer nevnte ikke episoden med et ord. Hvorfor? Arvid Egges far Konrad Egge skrev et meget kritisk innlegg som han sendte til avisene i Steinkjer, der han gikk hardt ut mot prostens uttalelser. Ingen av avisene torde å ta inn innlegget. Vi ser at presten fikk avskjed i nåde noen uker senere, og først den 26. januar  navner avisen Intrøndelagen saken. De hevder at dette ikke var en organisert demonstrasjon, slik presten hadde oppfattet det. Vi tar med et kort sitat fra avisa: ”Han er et utpreget stemningsmenneske og hans impulsive natur kunde forlede ham til uoverveide innfall. Det skjebnesvangre skritt han nu har tatt må kanskje sees i lys herav. Menigheten syntes han i en reprimande etter prekenen tok unødig sterkt i, men for prosten var altså dette en alvorlig sak. Og denne episoden som andre kanskje syntes var bagatellmessig, har kanskje gjort sitt til at han plutselig tog beslutningen om å søke avskjed.”.

Den 16. februar rykker så Egge menighetsråd ut med en beklagelse over opptøyene. De har navnet på karene og gjør oppmerksom på at det er straffbart å forstyrre kirkefreden, men nøyde seg med en advarsel. Hvorfor? Vi kunne nok ha gitt brukbare svar på de to spørsmålene vi har stillet, men vi har tatt med denne historien for å gi et bilde av forholda. 1930-årene var ingen lek.

Inntrøndelagen 26. januar 1934: