Den flyvende hund mellom Gjævran og Lund
«Den flyvende hund mellom Gjævran og Lund» er historien om en svart og stor hund med ildslys i øyne og gap. Trolig var hunden et resultat av en hel bygds dårlige samvittiget.
Skrevet av Lars Lilleby Macedo (2016)
La oss først se på den opprinnelige historien som går tilbake til en dramatisk brann for over 80 år siden.
Den 28. november i 1929 ble storgården Gjævran i Egge utsatt for den røde hane. Både uthusbygning, fjøs og stall ble flammenes rov, og over 100 husdyr brant inne. Avisen Inntrøndelagen meldte at det sannsynlig dreide seg om cirka 50 kyr, 10 hester, 24 svin, 27 sauer og noen fjørkre.
Brannen var synlig fra store deler av Steinkjer, og ryktet om at «Gjævran brinnj» spredte seg fort, og folk stormet til fra alle kanter for å hjelpe til. På Gjævran bodde Fredrikke Marie Qvam, som da var 86 år gammel. I tillegg til henne var det et par tjenestejenter som var hjemme da brannen startet.
Det var naboene på Lilleby, Østby og Lund som først ble klar over brannen, og fikk varslet Steinkjer brannvesen som rykket ut med alt av tilgjengelig mannskap. Det ble meldt at brannen hadde startet ovenfor stallen, og hadde utviklet seg i en rasende fart i den cirka 40 meter lange stallen.
Folk som sto på Eggevammen så flammene slå ut av bygningene på Gjævran allerede før brannvesenet kom til stedet halvtimen etter at de fikk beskjed om brannen på storgården. En av grunnene til at det tok såpass med tid for brannbilen kom var at brannvesenet måtte ha rekvisisjon fra brannmesteren hvis brannbilen og tilhørende sprøyter skulle brukes utenfor Steinkjer sentrum.
Vanskelig med vanntilgang
Slokkingsarbeidet vist seg å bli utfordrende. Først gikk brannbilen tom for vann, så viste det seg at brannvesenet hadde for lite slanger for å koble seg på nærmeste vannkilde. Dermed ble det ekspressendt bil til Steinkjer for å hent flere vannslanger.
Vannpumpene ble montert i Lundsbekken, men hellingen oppover til Gården ble såpass bratt at trykket på vannet ble svært dårlig.
Heldigvis var været forholdsvis fint vær, og takket være innsatsen fra de frivillig og brannkorpset ble brannen stanset før den tok tak i våningsbygget.
Men nå var det klart for et nytt drama – etterspillet.
Branntaksten viste at bygningene var godt forsikret, og at verdien på det som var gått tapt i brannen samsvarte ganske bra med forsikringssummen på 21.000,-
Det ble straks satt i gang etterforskning av brannen, og i avisene allerede dagen etter ble det meldt at politiet ikke hadde noen klar brannårsak, men at det var «noe mistenkelig med hensyn til den fæle brann».
Jämpanen ble arrestert
I den den videre etterforskningen av brannen ble det tidlig pekt ut en ildspåsetter, Anders Pedersen – eller Jämpanen som var hans kvenske navn. Inntrøndelagen skriver:
«Allerede dagen efter branden hørte vi at man næret misstanke mot denne mann, men av hensyn til etterforskningen og fordi saken var nokså uklar undlot vi å nevne dette».
Og avisen fortsetter videre om den arresterte.
«Den arresterte som heter Anders Pedersen, og er i 40-årsalderen var en tid fjøsmester på Gjævran. Hans kone hadde også arbeide der, de ble gift for et par år siden. Anders Pedersen er fra Finnmark og har visstnok en blanding av lapp og kven. Hans særpregede fysiognomi tyder på det. Han var i sin tid løslatt på prøve etter å ha vært på Mæresmyra en tid, og senere visstnok ikke vært i konflikt med loven. Men flere som har arbeidet sammen med han, har sagt at de ikke har fått det beste inntrykk av han, og enkelt ganger skal han å kommet med trusler.
Pedersen skal ha vært en flink arbeidskar og behandlet dyrene bra, men ifølge Inntrøndelagen skal han ikke ha vært behagelig å arbeide sammen med.
«Hvorvidt han var blitt fornærmet eller annet foreligger det motstridene meldinger om. Hvis mistanken om ildspåsettelse er berettiget, så må man jo tro – hvis man da ikke har for sig en pyroman – være e motiv til ugjerningen, men dette er ennu et uoppklart spørsmål»
Det var hans oppførsel under brannen og hans motstridende forklaringer etterpå som førte til at han ble arrestert kort tid etter brannen.
«Under brannen, som begynte ved halv åttetiden, ble han sett allerede klokken åtte, og han var da uten hodeplagg. Det er også en som mener å ha sett han gå i retning mot Gjævran ved sekstiden. Selv har han forklart at han kom dit ved nitiden, idet han først hadde gått utover Sannan, og der hadde han fått greie på branden. Han hadde da gått om Egge og bent over dalen til Gjævran, og underveis hadde han mistet luen sin idet han var falt i Lundselven. Han har brandsår i nakken, og han har forklart han at han fikk dem da han under brannen så inn i fjøset. Man kunne ikke finne brandmerker på noen av klærne hans, men det påstås at han under brandkvelden var sett i to forskjellige habitter. Der er også andre momenter som til sammen skjerper mistanken, sterke indicier, men sikre bevis har man ikke».
Snakket dårlig norsk
Etterforskningen gikk for fullt i ukene som fulgte, men lensmann Lars Godwin og Olaf Lorentsen kom ikke til noen klar løsning. En av årsakene var at kvenen Anders Pedersen snakket dårlig norsk, og slet med å gjøre seg forstått. Han hadde rett og slett problemer med å finne ord, og snakket i tillegg meget lavt.
Men en tragisk og uventet vending satte en stopper for den videre etterforskningen. Den 20. januar i 1930 skriver Inntrøndelagen:
Avisen sparte ikke på detaljene angående selvmordet: «Betjentene så til han cirka ved klokken ti, og sa han snart skulle få sin daglige luftetur. Pedersen hadde da mumlet noe på sitt eget språk, men det gjorde han ofte. Da betjenten kom tilbake tre kvarter senere fikk han til sin forskrekkelse se at Anders hadde hengt sig. Han hadde benyttet en taugstump som var håndtak på bøttene i stedet for metallhankene. Anders hadde skjøtt på den klorte taugstumpen med to lommetørklær, og hadde festet taugstumpen i lysledningsrøret hvor dette går i veggen. Liket, som ennu ikke var blitt koldt, blav naturligvis øyeblikkelig tatt ned, og distriktslegen ble tilkalt, men han kunde bare konstantere at mannen var død»
Hevdet sin uskyld
Anders Pedersen hevdet hele tiden at han var uskyldig i brannen på Gjævran. Han hadde flere ganger forsikret om at han ikke hadde noen med brannen å gjøre, og sa at han hadde innrømmet det om han hadde gjort ugjerningen han var beskyldt for. Like før han hengte seg hadde han sagt til en politimann at de fikk gjøre hva de ville med han, men at han var uskyldig.
På mange måter kan det i etterpåklokskapens lys se ut som om Anders Pedersen på mange områder ble forhåndsdømt, og avisen Inntrøndelagen, som veldig tidlig hadde lagt fram ryktene om brannen på Gjævran skrev etter hans død: «Han hadde det vel ikke godt stakkar, og hvorvidt han er skyldig i det han blev mistenkt for, er ikke godt å si».
I mørket kommer gjerne monstrene fram, og som en slags avslutning på saken om brannen på Gjævran dukket det opp et etterspill som det skulle snakkes om i mange år framover:
«Hainn Finnanders går igjæn!»
En ung jente som bodde i nærheten av Gjævran ble nærmest antastet av en svær, flyvende og svart hund på vegen mellom gårdene Gjævran og Lund, og ble naturlig nok svært redd.
Dermed spredde ryktet seg, og det var mange som ikke turte å gå denne vegen etter mørkets frambrudd. Om det var flere som traff «den flyvende hund mellom Gjævran og Lund» vites ikke, men folk var sikker på at det var skrømtet etter Finnanders som var ute for å skremme.
Noen mente at skrømtet var kommet fordi Finnanders hadde tent på Gjævran, mens flere mente det at det var kvenens hevn for å ha blitt uskyldig fengslet. Spesielt tanken det siste plaget nok mange i lang tid etter brannen på Gjævran.
PS! Da hans kone Andrea fylte 75 år (Egge historielags Årbok 1993) fortalte hun Egge historielags «utsendte» skribent Charles Karlsen klinkende og klart at det ikke var hennes mann Anders som tente på Gjævran i 1929.
